Det gleder meg at Demian Vitanza i et svar til min bok «Grenseverdier» tar diskusjonen om litteratur og metode hinsides de skyttergravene som gjerne preger debatter om såkalt «virkelighetslitteratur», og om grenselandet mellom sakprosa og roman.
I tvilens treningsstudio vil sakprosaen kunne være et minst like effektivt apparat som romanen, skriver Ane Farsethås.
Romanen som skjold
