Konsert

Bon både og

Melancholia: Med Justin Vernon med band og elektronikk.

Bon Iver

Oslo Spektrum

Oslo, 30. oktober

Egentlig en perfekt setting – et regntungt og kjølig Oslo som brygger opp til vinter, sannsynligvis sammenlignbart med Wisconsin-været som rammet inn jakthytta der Justin Vernon spilte inn sitt første Bon Iver-album, «For Emma, Forever Ago», påbegynt i november 2006, uten band og uten kjæreste – men med en eventyrlig crossover-suksess mye takket være «Skinny Love». En suksess som sett utenfra gjør Vernon anno 2018 langt mindre ensom enn den gang, backet av et formidabelt band og midt i en foreløpig karrierepeak, som en av få moderne indieartister som lett selger ut Oslo Spektrum. Likevel, dette framsto betraktelig skarpere, råere og bedre da jeg så Bon Iver på samme «22, A Million Tour» under Primavera-festivalen i Barcelona for ganske nøyaktig sytten måneder siden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.