It’s NAV or never: Vi ble med DumDum Boys, nå ute med sitt første album på seks år, på øving – der de låt som «en kule».
Det ferske albumet ble lansert i all hemmelighet denne helga. Manager Steinar Vikan inngikk avtaler med butikker som Big Dipper, Garden og Platekompaniet, der de ansatte lovet å holde tett inntil det offisielle klokkeslettet var inne. Og en ny DumDum Boys-plate er ingen liten begivenhet, særlig ikke når det har gått seks år siden forrige gang. Bandet spilte heller ikke live i fjor.
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.