«We die young» sto det på ryggen til en av mine altfor mange grunge-skjorter. Det var den gang, i tenårene tidlig på 90-tallet, før jeg ante noe som helst om hvor profetiske disse ordene skulle vise seg å bli – før Nirvanas Kurt Cobain døde og lenge før Alice in Chains’ Layne Staley, Stone Temple Pilots’ Scott Weiland og Soundgardens Chris Cornell gikk bort. Men det var parallelt med at all den tidvis voldsomt emosjonelle grungerocken traff flanellskledde ungdommer verden over, med sanger om (blant annet) selvhat, rusavhengighet og depresjon. Med et ofte mørkt verdensbilde rettet ikke bare innover, men mot kulturen generelt og storkapitalen spesielt. Og med en stikk motsatt tilnærming til kvinner enn, la oss si, en hårmetallvideo fra årene før «Smells Like Teen Spirit».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
