DebattSykelønn

En fordomsfri debatt om sykelønn

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
TO RETTE, ELLER EN VRANG? Det er mulig at forslag om kutt i sykelønna er feil medisin, men det er ikke sikkert at Mette Nords forslag om en bemanningsnorm er riktige heller, skriver forfatteren. FOTO: TOM HENNING BRATLIE TO RETTE, ELLER EN VRANG? Det er mulig at forslag om kutt i sykelønna er feil medisin, men det er ikke sikkert at Mette Nords forslag om en bemanningsnorm er riktige heller, skriver forfatteren. FOTO: TOM HENNING BRATLIE

Fagforbundets leder, Mette Nord, siterer Høyre-høvdingen Jo Benkow når hun skal kritisere mitt utspill om å se på sykelønn i sammenheng med debatten om det høye sykefraværet i Norge. Da dagens sykelønnsordning ble vedtatt i 1977, understreket Benkow at det var et mål at alle skal ha de samme rettighetene. Som Nord påpeker, sa han også at de som er mest bekymret for uberettiget utnyttelse av systemet gjerne er de priveligerte få som fra før er sikret full lønn under sykdom, har rimelig god helse, og et givende og stimulerende arbeid. Han kan ha hatt helt rett i dette.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Når Iran reduseres til eksil­teater

Når Iran er i krise, gjentar mønsteret seg: et kappløp mot mikrofonen. Gamle aktører dukker opp igjen – organisasjoner med voldelig fortid som har skiftet fra militæruniform til «menneskerettigheter», nostalgiske arvinger uten forankring og separatister som selger ferdigpakkede løsninger til et land de ikke lever i. Mikrofonene går til dem som har tid, språk og nettverk, ikke til dem som står i kø for matolje eller bærer sanksjonene i kroppen. Sinne og fortvilelse finnes i gatene i Iran. Og ja: lidelsen er reell. Landet lever i en permanent unntakstilstand – der sikkerhetstrusler, økonomisk kvelertak og militære konfrontasjoner har gjort normalitet til et sjeldent avbrekk. Likevel reduseres dette ofte til et moralsk teater, renset for geopolitikk, som om Irans plass i regionen, energistrømmer og stormaktsbalanse plutselig kan settes på pause. I dette landskapet løftes «overgangsplaner» frem: tidslinjer, føderale modeller, monarkiske drømmer – som om Iran var et seminar. Kronprinsen på 65 år uten fotfeste lanseres på nytt. Grupper med tette bånd til fremmede interesser gis taletid.

Roghieh Asgari Torvund
Fotball-vm

Fotballen, vår nye religion?

Heia Jon Aaby i gårsdagens avis – jeg er så hjertens enig med deg! Hvor er diskusjonen om boikott, hvor er tvilen og betenkeligheten ved å delta på dette som den nye fyrsten i vertslandet vil komme til å sole seg i? Sjansen til penger og berømmelse er vel viktigere enn alt annet. Det er ikke så lite skammelig. Til og med kongen vår sa at dette kan vi glede oss til i år.

Anne Beate Engedahl
Økonomi

Skurdal jukser eller misforstår

I Klassekampens leder for 13. januar påstår Mari Skurdal at jeg videreformidler Martin Bech Holtes feilaktige påstander om norsk økonomi og produktivitetsutviklingen i Norge, og at hun vet hvilke skjulte motiver jeg har for å gjøre det. Deretter foretar hun et meget behendig utvalg av sitater fra en kronikk jeg skrev i Aftenposten i fjor (26. januar), uten å lenke til den. Det er faktisk ganske grovt, enten Skurdal jukser eller ikke har forstått hva debatten dreier seg om. Noe av det som er mest omstridt i Bech Holtes bøker, er omtalen av produktivitetsutviklingen i Norge. Han hevder at produktiviteten i Fastlands-Norge har falt fra 2013 til 2024, mens SSB og mange fagøkonomer (inkludert Civitas egne økonomer), mener at dette er feil. Det riktige er at produktiviteten er høy i Norge, mens produktivitetsveksten er lavere enn den var, noe som også er tilfellet i mange andre land.

Kristin Clemet