En fordomsfri debatt om sykelønn

Rød-Larsens rolle som politisk mellommann

Hvorfor dyrket Jeffrey Epstein kontakten med ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen? Hvorfor overførte han ferieopphold, lån, donasjoner og testamentariske disposisjoner? Det var åpenbart ikke bare for å sole seg i glansen av to av tilretteleggerne for Oslo-avtalene. Forholdet mellom de tre var mer enn et privat anliggende. Særlig den omfattende kontakten mellom Epstein og Rød-Larsen har betydelig offentlig interesse. Rød-Larsens forklaring i ettertid, at det var en «alvorlig feilvurdering» å ha et «personlig og økonomisk forhold til Epstein», fremstår lite troverdig i lys av kontaktens omfang og varighet. Kontakten må ses i en større sammenheng. Oslo-prosessen ble lansert som et gjennombrudd i 1993, men avtalene i 1994 og 1995 integrerte ikke folkeretten: Israels okkupasjon av Palestina ble ikke opphevet, retten til selvbestemmelse ikke sikret, bosettingspolitikken fortsatte, palestinsk territorium ble ytterligere fragmentert, rettighetsforpliktelser ikke håndhevet og statusspørsmål utsatt. Resultatet var et asymmetrisk forhandlingsregime som forvaltet okkupasjonen snarere enn å avslutte den – satt på spissen: fred uten rett og rettigheter. Kritikken av prosessen var derfor bred – fra palestinske forhandlere og israelske tidligere embetsmenn til menneskerettighetsorganisasjoner, FN-eksperter og forskere. Etter rollen som diplomat og tilrettelegger for Oslo-avtalene ble Rød-Larsen FNs spesialkoordinator for Midtøsten-fredsprosessen (UNSCO) i perioden 1994–1996. I 1999–2004 var han Kofi Annans spesialutsending for Midtøsten-fredsprosessen, også det en politisk rolle. I min kapasitet i Amnesty International møtte jeg Rød-Larsen på UNSCOs kontor i Ramallah i 1996 og fremførte Amnestys kritikk av Oslo-prosessen, UNSCOs manglende vektlegging av palestinernes rettigheter og Israels bosettingspolitikk.