Under huden

I boka «Eg snakkar om det heile tida» skriver Camara Lundestad Joof at hun pleide å unngå å sitte ved siden av andre brune folk på bussen. Hun var «livredd for at dei andre på bussen skulle tru at vi var ein gjeng». Personlig har jeg fulgt motsatt ritual: Hvis det er et ledig sete ved siden av en eldre, hvit norsk kvinne på bussen, setter jeg meg gjerne et annet sted fordi hun kanskje misliker eller er redd innvandrere. Hvis de andre setene er opptatt, står jeg.