Bildeutsnitt av brev, hender og spegelbilde dukkar støtt opp i Ingmar Bergmans filmar. Hendene kan både be, kjærteikna og slå, ikkje minst er dei reiskapar for å skriva og skapa kunst. Nokre skriv brev, og brevet varslar alltid ny, omveltande kunnskap som ein (kanskje) hadde levd betre utan å kjenna til. Sanninga er alltid vond hos Bergman, men filmane spør alltid om kan det i det heile kan vera eit alternativ å skulle leva i løgn.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
