Det er ti tusen grunner til at jazzen hører sommeren til – det er noe med varmen og et kantete piano, noe med sola som skinner om kapp med en gyllen saksofon, og så er det noe med den raspende, smilende røsten til Louis Armstrong som kommer bedre fram under lyse kvelder. Tror jeg.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
