Album

Dypdykk i følelsenes potensial

Magnus Andersson
JEAN-GUIHEN QUEYRAS: Cellisten som er med og gir et løft til C.P.E. Bach, sønn av far sin. FOTO: YOUTUBE JEAN-GUIHEN QUEYRAS: Cellisten som er med og gir et løft til C.P.E. Bach, sønn av far sin. FOTO: YOUTUBE

C.P.E. Bach

Cello Concertos

Jean-Guihen Queyras (cello), Ensemble Resonanz, Riccardo Minasi (dirigent)

Carl Philipp Emanuel Bach blir altfor ofte betraktet i skyggen av sin far, og som en som faller mellom epoker. At navnet Bach på hans tid var synonymt med C.P.E., at han var en cembalovirtuos uten sidestykke og representerte det aller mest moderne i musikkverdenen, er i dag mest et musikkhistorisk kuriøst faktum. Mange litt for overflatiske musikkhistoriske oppslagsverk avslutter barokken i 1750, og lar klassisismen begynne samtidig. Går litteraturen litt dypere, snakker man om en overgangsperiode, nemlig om rokokko, da komponister skrev i galant eller til og med i følsom stil (empfindsamer Stil).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Album

Hen Ogledd

Discom­bo­bu­lated

Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel discombobulated rett og slett «forvirra», perfekt for denne post-truth world som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig.

Raül Refree & Niño de Elche

Cru+es

Raül Refree har et makeløst godt grep om tradisjonsmusikk.

Megan Moroney

Cloud 9

Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.