Anmeldelse

Blikket mot stjernene

«Aniara» på Torshovteatret klarer ikke å rettferdiggjøre sin pompøsitet.

Karl Kristian Bekeng
OVERTYDELIG: Undertekst er det ikke mye av i «Aniara». Her smøres hoder inn i leire for å vise blindhet og døvhet. FOTO: ØYVIND EIDE OyvindEideOVERTYDELIG: Undertekst er det ikke mye av i «Aniara». Her smøres hoder inn i leire for å vise blindhet og døvhet. FOTO: ØYVIND EIDE OyvindEide

Nationaltheatret, på Torshovteatret

Regissør: Tatu Hämäläinen.

Scenograf, kostyme- og lysdesigner: Chrisander Brun.

Komponist: Ingvild Langgård.

Med: Ellen Horn, Herman Bernhoft,

Birgitte Larsen og Håkon Ramstad.

«Aniara» eropprinnelig et hyperambisiøst episk dikt av den svenske forfatteren Harry Martinson. Over 103 sanger fortelles historien om romskipet Aniara, som på vei til Mars opplevde uhell og fikk sin kurs låst fast mot stjernebildet Lyren. Lyren er så langt borte at selv etter mange års reise er det fortsatt en konstant størrelse i det fjerne. Romskipet er en omfattende allegori, der en allvitende og skapende maskin, diktatoriske kommandører, vitenskapshungrige piloter og erotiske dansere forsøker å skape mening på kursen mot undergangen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Kultur

Akademia

Det blir færre studenter i tiårene framover. Ettersom univer­si­te­tene mottar støtte basert på resultater, vil nedgangen true fagmiljøet, advarer Frode Helland ved Univer­si­tetet i Oslo.

Kulturuka

Endrer måten vi forhandler om fysiske rom seg som følge av all tekno­lo­gien vi omgås med?

Intervju

Som ung var Finn Iunker FpU-medlem: – Jeg har aldri vært konser­vativ