Anmeldelse

Blikket mot stjernene

«Aniara» på Torshovteatret klarer ikke å rettferdiggjøre sin pompøsitet.

Karl Kristian Bekeng
OVERTYDELIG: Undertekst er det ikke mye av i «Aniara». Her smøres hoder inn i leire for å vise blindhet og døvhet. FOTO: ØYVIND EIDE OyvindEideOVERTYDELIG: Undertekst er det ikke mye av i «Aniara». Her smøres hoder inn i leire for å vise blindhet og døvhet. FOTO: ØYVIND EIDE OyvindEide

Nationaltheatret, på Torshovteatret

Regissør: Tatu Hämäläinen.

Scenograf, kostyme- og lysdesigner: Chrisander Brun.

Komponist: Ingvild Langgård.

Med: Ellen Horn, Herman Bernhoft,

Birgitte Larsen og Håkon Ramstad.

«Aniara» eropprinnelig et hyperambisiøst episk dikt av den svenske forfatteren Harry Martinson. Over 103 sanger fortelles historien om romskipet Aniara, som på vei til Mars opplevde uhell og fikk sin kurs låst fast mot stjernebildet Lyren. Lyren er så langt borte at selv etter mange års reise er det fortsatt en konstant størrelse i det fjerne. Romskipet er en omfattende allegori, der en allvitende og skapende maskin, diktatoriske kommandører, vitenskapshungrige piloter og erotiske dansere forsøker å skape mening på kursen mot undergangen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Kultur

Kulturuka

Rapport fra en by i opprør.

Bøker

Utdanning skulle være inngangs­bil­letten til øvre middel­klasse. En hel generasjon endte likevel opp i service­bran­sjen, sier bokak­tu­elle Noam Scheiber.

Ideer

For 100 år siden ga A.A. Milne og E.H Shepard liv til verdens mest kjente fiktive bjørn. Hva er det med Ole Brumm som gjør han så tidløs?