Du kan bla til neste sideBla med piltastene

«Aniara» på Torshovteatret klarer ikke å rettferdiggjøre sin pompøsitet.

Blikket mot stjernene

OVERTYDELIG: Undertekst er det ikke mye av i «Aniara». Her smøres hoder inn i leire for å vise blindhet og døvhet. FOTO: ØYVIND EIDE OyvindEide

Torshovteatrets siste sci-fi-drama sikter høyt, men bommer.

Nationaltheatret, på Torshovteatret

Regissør: Tatu Hämäläinen.

Scenograf, kostyme- og lysdesigner: Chrisander Brun.

Komponist: Ingvild Langgård.

Med: Ellen Horn, Herman Bernhoft,

Birgitte Larsen og Håkon Ramstad.

«Aniara» eropprinnelig et hyperambisiøst episk dikt av den svenske forfatteren Harry Martinson. Over 103 sanger fortelles historien om romskipet Aniara, som på vei til Mars opplevde uhell og fikk sin kurs låst fast mot stjernebildet Lyren. Lyren er så langt borte at selv etter mange års reise er det fortsatt en konstant størrelse i det fjerne. Romskipet er en omfattende allegori, der en allvitende og skapende maskin, diktatoriske kommandører, vitenskapshungrige piloter og erotiske dansere forsøker å skape mening på kursen mot undergangen.