Essay

ALKAIOS’ MASKER

En ruin: Uten antikkens greske lyrikk kunne alt vi skriver, vært annerledes.

BEVART: På en vase fra ca. 470 f.Kr., som står utstilt i Staatliche Antikensammlungen i München, er dikterne Alkaios (t.v.) og Sapfo malt. Her er motivet fra vasen avtegnet. ILLUSTRASJON: VALERIE WOELFE BEVART: På en vase fra ca. 470 f.Kr., som står utstilt i Staatliche Antikensammlungen i München, er dikterne Alkaios (t.v.) og Sapfo malt. Her er motivet fra vasen avtegnet. ILLUSTRASJON: VALERIE WOELFE

Det går fortsatt an å se Alkaois synge. Det står en gammel vase på et museum i München, den greske dikteren er avbildet på den ene sida. Alkaois bøyer hodet, stemmer opp det lyrelignende instrumentet grekerne kalte barbitos, plekteret fortsatt synlig mellom fingrene, festet med en tynn tråd til instrumentet. Munnen åpnes, ordene strømmer ut over den buede brente leiren – på vasebildet er sangen markert som bitte små vibrerende sirkler i den glaserte overflaten: «o o o o o o o o o o».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Krimspeilet

Mørk aktualitet og vill humor kokes sammen i Carl Hiaasens Florida.

Nordisk råd

Plutselig innså jeg at jeg har inter­na­lisert omver­denens syn på humaniora.

Kommentar

Årets nobel­pris­vinnar løftar lesaren inn i under­gangen.