Essay

ALKAIOS’ MASKER

En ruin: Uten antikkens greske lyrikk kunne alt vi skriver, vært annerledes.

Trygve Riiser Gundersen
BEVART: På en vase fra ca. 470 f.Kr., som står utstilt i Staatliche Antikensammlungen i München, er dikterne Alkaios (t.v.) og Sapfo malt. Her er motivet fra vasen avtegnet. ILLUSTRASJON: VALERIE WOELFE BEVART: På en vase fra ca. 470 f.Kr., som står utstilt i Staatliche Antikensammlungen i München, er dikterne Alkaios (t.v.) og Sapfo malt. Her er motivet fra vasen avtegnet. ILLUSTRASJON: VALERIE WOELFE

Det går fortsatt an å se Alkaois synge. Det står en gammel vase på et museum i München, den greske dikteren er avbildet på den ene sida. Alkaois bøyer hodet, stemmer opp det lyrelignende instrumentet grekerne kalte barbitos, plekteret fortsatt synlig mellom fingrene, festet med en tynn tråd til instrumentet. Munnen åpnes, ordene strømmer ut over den buede brente leiren – på vasebildet er sangen markert som bitte små vibrerende sirkler i den glaserte overflaten: «o o o o o o o o o o».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Bokmagasinet

Kommentar

Vitsen med bokan­mel­delser er ikke å få folk til å lese.

Nordisk råd

I to tiår hadde Island en fjern­syns­fri dag i uka. Nå er holdningen til ny teknologi en annen.

Intervju

Frihets­be­grepet har lange røtter, hevder Quentin Skinner. Han minner om at det fantes frihet før libe­ra­lismen.