Essay

ALKAIOS’ MASKER

En ruin: Uten antikkens greske lyrikk kunne alt vi skriver, vært annerledes.

Trygve Riiser Gundersen
BEVART: På en vase fra ca. 470 f.Kr., som står utstilt i Staatliche Antikensammlungen i München, er dikterne Alkaios (t.v.) og Sapfo malt. Her er motivet fra vasen avtegnet. ILLUSTRASJON: VALERIE WOELFE BEVART: På en vase fra ca. 470 f.Kr., som står utstilt i Staatliche Antikensammlungen i München, er dikterne Alkaios (t.v.) og Sapfo malt. Her er motivet fra vasen avtegnet. ILLUSTRASJON: VALERIE WOELFE

Det går fortsatt an å se Alkaois synge. Det står en gammel vase på et museum i München, den greske dikteren er avbildet på den ene sida. Alkaois bøyer hodet, stemmer opp det lyrelignende instrumentet grekerne kalte barbitos, plekteret fortsatt synlig mellom fingrene, festet med en tynn tråd til instrumentet. Munnen åpnes, ordene strømmer ut over den buede brente leiren – på vasebildet er sangen markert som bitte små vibrerende sirkler i den glaserte overflaten: «o o o o o o o o o o».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Bokmagasinet

Kommentar

Samtids­poe­siens former har sine røtter i forrige århundres krigs­er­fa­ringer.

Anmeldelse

Hunden har vært med oss i årtusener. «The Dog’s Gaze» viser hvordan det har preget kunst­his­to­rien.

Månadens poet

For Joakim Kjørsvik kan ein augeblink seie mykje om eit liv.