Verdens fremste fortsatt aktive, fortsatt fokuserte indieband lager ikke svake album. Den slags har ikke Yo La Tengo kastet bort tida på siden den kalde krigen trakk sitt siste åndedrag. Isteden tar de seg tid, både med musikken og mellom utgivelser. Som er hvordan en bagatell som den semi-akustiske coverplata «Stuff Like That There» (2015) ender opp som en gjennomarbeidet nytelse, nesten fra start til slutt. Men som også er hvordan nye og for lange «There’s a Riot Going On» ender opp med å drømme seg bort den siste halvtimen.
Hviskelekende
