EssayKonsert

Så kom Helgenen fram

St. Vincent solo på scenen: Der hun imponerte Sondre Lerche ved å bryte de fleste utdaterte regler for et godt rockeshow.

ANNIE CLARK KANONISERES: Her fanget alene på scenen under Day for Night-festivalen i Texas nylig. FOTO: RICK KERN/WIREIMAGE Rick KernANNIE CLARK KANONISERES: Her fanget alene på scenen under Day for Night-festivalen i Texas nylig. FOTO: RICK KERN/WIREIMAGE Rick Kern

En kopimaskinkopiert punkfanzine-aktig flyer som lover «Family! Fun! Fantasy! From fear to freedom», sirkuleres på vei inn døren til Hollywood Palladium. Den usedvanlig fremgangsrike og begavede låtskriveren og konseptualisten Annie Clark, bedre kjent som St. Vincent, er i Los Angeles i anledning sin «Fear the Future»-turne, med en forestilling i tre deler. Første del, i flyeren rolig omtalt som «Genesis», er verken det jeg forventer eller frykter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.