Gjestespill

Snø, Røde Kors, felleski og fellesskap

RØDE KORS: Disse kan nok redde artikkelforfatteren ved ras fra taket hjemme. RØDE KORS: Disse kan nok redde artikkelforfatteren ved ras fra taket hjemme.

Nå er det så mye snø her på fjellet at det er vanskelig å tro at den noensinne vil smelte igjen. På taket ligger det et stadig tyngre lag av det hvite, så jeg googler nervøst «når må man måke taket sitt?» Jeg har ikke lyst til å måke taket mitt, da jeg frykter død eller omfattende bruddskader. Det virker mindre livstruende å bare la det ligge der oppe, uansett hva som skjer. Kanskje jeg burde legge en skredvarsler i jakka i tilfelle snøen raser i det jeg går ut døren hjemme?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.