Solveigs salt

Unnabakke

Etter nokre stavtak vakna refleksane, og flyten kom tilbake.

Herleg føre! seier eg til ein blid mann i det eg glir forbi. Smilet hans blir litt forvirra, kanskje fordi han er innvandrar og enno ikkje heilt fortruleg med vinterspråket. Som rimeleg er her i sørvest, der snøen fell så sjeldan at mange årskull veks opp utan ski på beina. Men han skjønar i alle fall kva som er venta av ein god far, og har følgt stimen av familiefolk til akebakken, der det er vill jubel over å skli ned åtte-ti meter om og om igjen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Solveigs salt

Å lesa og å leva

Iblant høyrer eg folk seia at dei skulle ha lese fleire bøker. Og når ein lid av åndeleg tørke og treng å få nye tankar inn i hovudet, kan lesing vera til god hjelp. Men livet er fullt av ting som ein aldri får gjort, og som det står i Det gamle testamentet: «Det er ingen ende på all bokskrivingi, og mykje gransking armar ut kroppen.» På den andre sida er det bra for demokratiet at bøker blir skapte og opplevde. For når ein tileignar seg tankar som eit anna menneske har skrive ned, går ein inn eit anna sinn. Så sant ein er i stand til å lesa om ting som ein ikkje veit frå før, inneber det at ein skiftar utsiktspunkt og utsett seg for åtak på dei verdiane som ein deler med sine nærmaste. Det gjer oss både smidigare og meir hardføre.

Porse­lens­figur

The Girl in a Swing, jenta i dissa, eller huska som dei seier på Austlandet, er ein roman frå 1980 av engelskmannen Richard Adams. Ho handlar om det korte ekteskapet mellom Alan, ein forretningsmann med solid familiebakgrunn, og Karin, ei vakker ung kvinne utan fortid. Ho har lagt alt bak seg for å starta på nytt i eit nytt land, frå topp til tå innstilt på kjærleik, alltid klar til sex. Det liker Alan svært godt. Iblant tenkjer han på henne som ein slags erotisk helgen. Karin er då òg på alle vis eit patriarkalsk ideal, søt og pen og snill, og veldig flink til å støtta mannen sin på alle vis. Utan tidlegare erfaring i bransjen blir ho straks ein eineståande medhjelpar i den kombinerte antikvitets- og steintøybutikken hans.

Ekte intel­ligens

Ein gong i etterkrigstida drog engelskmannen Richard Adams ut på ein lang biltur med familien. For å få ungane til å sitja i ro i baksetet, dikta han opp ei framhaldssoge om nokre kaninar som må leggja på vandring fordi det gamle bølet deira blir rasert av gravemaskinar. Nokre år seinare debuterte han som forfattar med «Watership Down», som ville vore eit ganske tradisjonelt helteepos om det ikkje hadde handla om firbeinte kaninar i staden for tobeinte menn. Dei fleste som prøver å dikta ut frå eit dyreperspektiv, blir ståande fast i Hakkebakkeskogen, fordi dei ikkje greier leva seg inn ei anna sanseverd enn si eiga. Amerikanaren Paul Auster skreiv ein gong ei eg-forteljing om ein hund som påstår at han orienterer seg med snuten, trass i at det meste av det han opplever, er sett gjennom auga. Richard Adams lukkast langt betre i å skapa små dyr med lange øyre som vender seg etter lyden, i ein atmosfære full av nære og fjerne lukter. Dei har pels og vêrhår og er drivne av instinkt.