Om å kaste stein i glasshus.
Noen vil mene at jeg er i overkant opptatt av lønnsnivået i den øvre middelklasse, altså de som – trass i høy lønn – er å betrakte som «folk flest». Jeg tenker på dem som bikker en million, ikke minst dem som lønnes av fagforeningskontingenten.
Allerede abonnent? Logg inn
Det har vært mye snakk om gjennomsnittsnordmannen i det siste, og det synes vel å herske enighet om at vedkommende egentlig ikke fins – i hvert fall ikke som målbar størrelse i kategorien «opplevd velferd». Men nå har forskere ved Handelshøyskolen i Bergen funnet ut at den gjennomsnittlige arbeidstaker i Norge i snitt bruker 4,7 timer i uka på møtevirksomhet. Ja, hva skulle vi gjort uten forskere? tenker jeg. Høyres Henrik Asheim mener å vite at de voldelige demonstrasjonene i Frankrike skyldes «dårlig integrering». Hvor han finner belegg for sine antakelser, kan han ikke gjøre rede for, og dette feltet kan sikkert egne seg for forskning. Men det meste kan vi faktisk gjøre rede for, helt uten vitenskapelig forskning – utelukkende ved hjelp av normalt, godt utvikla politisk gangsyn. Vi behøver faktisk ikke gå lenger enn til «natta til 1. mai»-opptøyene i Oslo tidlig på 80-tallet.
Arild RønsenDet er mange måter å lese tall og statistikk på, og i går slo Dagsavisen til med en av de mest originale. På bakgrunn av en ny gallup slår avisa fast at «populistene har flertall på Stortinget». Regnskapet gjøres opp med stemmene til Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Rødt! Hvilket vidunderlig regjeringsalternativ! Rødt flyr høyt på denne målinga, med 9,2 prosent. Men som jeg har sagt og skrevet så mange ganger – det har ikke stor betydning om Rødt stjeler noen stemmer fra SV, for sluttsummen på kassalappen er den samme: Borgerlig flertall. Men NB! Rødt stjeler ifølge Opinion denne måneden 11.000 stemmer fra Frp. Og da begynner vi å snakke fugl. Men Arbeiderpartiet har det med å spenne bein på seg sjøl.
Arild RønsenDebatten rundt statsbudsjettet får meg til å ta fram et gammelt ordtak: «Først meg selv, og så meg selv, og så meg selv igjen–og så min neste, hvis det er til mitt eget beste.» Jeg er ikke så opptatt av om bistandsbudsjettet utgjør 0,93 eller 1 prosent i det totale regnskapet, selv om desimalene her handler om noen titalls millioner. Det viktigste er hvordan penga blir brukt. Men hva skjer på venstresida, når MDG er det eneste partiet som løfter fattigdom og nød i verden inn i diskusjonen om hvordan vi forvalter og fordeler Norges vanvittige rikdom? Det er opplest og vedtatt av et samla Storting at 85 milliarder til Ukraina ikke påvirker den såkalte impulsen i budsjettet. Det blir ikke inflasjon eller press på renta i Norge av at noen av oljemilliardene våre brukes på våpen eller infrastruktur i Ukraina. På spørsmål fra programlederen i «Politisk kvarter» om dette ikke også gjelder nødhjelp til Sudan, presterer faktisk utviklingsminister Åsmund Aukrust å svare benektende: «Fordi det også vil føre til noe mer administrasjon hjemme i Norge. Til organisasjoner og Norad og til andre som skal være med å forvalte det.
Arild Rønsen