Universitetet er gradvis pervertert til en maskin som skal samle poeng og tjene penger, der ingen lenger vet hvorfor, og ingen har makt til å sette ned foten. Middelet er blitt formål, og formålet er glemt. Instituttledere, dekaner og rektorer er marionetter i et absurd nullsumspill med det internasjonale som eneste målestokk, der alle læresteder – lokale eller nasjonale – skal konkurrere med milliard-aktører som Harvard University. Blind telling av poeng trumfer skjønnsmessig vurdering av egne behov og ønskemål. Dette gjelder ved ansettelser, ved faglige prioriteringer og ved fordeling av budsjettmidler.
Akademia har blitt et system som er avhengig av sivil ulydighet og grenseløs overtid for å gå rundt.
Det synkende skipet
