12 år etter ep-debuten: Med sitt fjerde album på norsk har Erlend Ropstad laget det som kanskje er hans fineste musikk til nå.
Jeg er litt usikker på åpningslåten, den lavmælte piano-miniatyren «Vend om». Den slår an en melodisk-melankolsk grunntone, som er kledelig nok, men som egentlig ikke varsler om det som skal komme. Jeg tror den hadde fungert vel så godt som en avslutning, som en stille ettertanke etter de ni andre sangene som utgjør hoveddelen av albumet. Nå hindrer den «Alt som har hendt» i å storme ut av startblokkene.
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.