Jubileum

Hipp nok, bebop

Dizzy Gillespie i 100: En av jazzens kjemper og store fornyere markeres.

Fremveksten av bebop sies gjerne å ha sitt utspring i et knippe yngre musikere som på fritida fra faste jobber i storband utarbeidet dette nye uttrykket som en reaksjon på det gamle. Rett nok ble konvensjoner utfordret og brutt, og enkelte fjær rufset til, men slett ikke alle i den eldre garde fnøs av den nye musikken. Tenorsaksofon-giganten Coleman Hawkins, som hadde blitt en av jazzens storheter under swing-æraen, så tidlig verdien i dette ferske bebop-uttrykket, og hentet til og med to av disse yngre nybrottsmusikerne til sitt eget ensemble, Thelonious Monk og Dizzy Gillespie. Ja, Hawkins’ innspilling av «Woody’n You» fra februar 1944 regnes sågar som den første innspillingen med det som snart skulle bli hetende bebop. Komposisjonens opphavsmann? Dizzy Gillespie.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.