Leder

Ny Syria-strid

  • Krigen i Syria har gått inn i en ny fase etter at USA søndag skjøt ned et syrisk kampfly nær byen Tabqa, vest for Raqqa. USA har begrunnet engasjementet i Syria med kampen mot Den islamske staten (IS), men nå rettes våpnene også mot syriske regjeringsstyrker. Det kan føre til direkte konfrontasjon med Russland, som støtter myndighetene i Damaskus. Russland har reagert på nedskytningen med å si opp samarbeidsavtalen med USA som skal hindre sammenstøt mellom russiske og USA-ledete styrker i syrisk luftrom. Russerne har også erklært at de vil skyte ned alle fly fra den USA-ledete koalisjonen i Syria vest for elva Eufrat. Pentagon hevder at det syriske flyet ble skutt ned «i kollektivt selvforsvar av styrker fra koalisjonspartnerne» og bekrefter at det er første gang et syrisk fly er skutt ned. Washington understreker at USA ikke har gått til krig mot president Bashar al-Assad og det syriske regimet. Hendelsen viser likevel at USA og dets allierte er i ferd med å etablere militær kontroll over territorier på syrisk jord. Folkerettslig må det forstås som en form for militær intervensjon, der Syrias myndigheter nektes å gjenvinne kontrollen over landets territorium når IS jages ut.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.