Leder

Ny giv

Bjørgulv Braanen
  • Aftenposten publiserte i går en større sak som viste at jordbruksarealet og antall gårdsbruk, kuer og skoler i Norge gikk ned også i årene Sp satt i regjering. Slik vi forstår Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen, betyr det at sentraliseringen skjer i samme fart og med samme kraft uansett hvem som sitter i regjering. Det som er skjult for Eilertsen, er at samfunnsutviklingen ikke er deterministisk styrt av økonomiske lover, men at disse «lovene» også er uttrykk for politiske maktforhold og resultat av en aktiv, villet politikk. Et nærliggende eksempel er regjeringens forslag om å fjerne trålernes leveringsforpliktelser til fiskeindustri og fiskevær i Nord-Norge. I Dagens Næringsliv i går sier ordfører Remi Solberg (Ap) at dette forslaget kan føre til at fiskebruket i Stamsund kan bli lagt ned og 100 arbeidsplasser gå tapt. Leveringsplikten ble innført nettopp for å sikre leveranser til fiskebrukene langs kysten, noe som bidro til sysselsetting, bosetting og velstandsøkning. Når regjeringen fremmer en politikk som kommer trålerkapitalen til gode, er det samtidig en politikk som fører til tap av arbeidsplasser og fraflytning – til sentralisering.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Pål Hellesnes

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Bjørgulv Braanen

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal