Ved 20-årsjubileet: To Bylarm-aktuelle Bylarm-veteraner om festivalen da og nå, profesjonalisering og «nordisk musikk».
Sondre: Jeg var der allerede i 2000, som del av det feministiske indiepunkebandet Side Effects med min eldste søster og hennes venninner. Dette var på den tida da jeg var i gang med min første soloplate, Per Eirik Johansen og Virgin og dem kom over til Bergen for å se meg på Bylarm – egentlig for å se om jeg kunne stå på scenen på Bylarm. Jeg husker det var møter, middag, og at Per Eirik møtte min mor og min far.
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.