Ja da, det ble skandale. En skikkelig modernistisk skandale, som vi er så glade i nå når slike skandaler er blitt søt romantikk. En del folk forlot da også salen da musikkteaterstykket «Eight Songs for a Mad King» ble urframført i 1969. Og det hadde neppe å gjøre med at folk ble fornærmet på kongehusets vegne, selv om stykket dreier seg om kong George den tredjes galskap, men heller det ekstreme vokalpartiet og den fragmentariske musikken. Folk reagerte nok på det totale fraværet av skjønnhet og harmoni i et verk som var langt fra avrundet i sin utforming. Verket framsto som oppløst, ja, nærmest smadret. Nei, ikke smadret, men usammenhengende; som om komponisten Peter Maxwell Davies ikke var i stand til å tilveiebringe et konsistent, homogent uttrykk.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
