– Jeg har alltid undret meg over menneskeheten, sier forfatteren Han Kang.
Sørkoreanske Han Kang skrev seg inn på det litterære verdenskartet med boka «Vegetarianeren» og ble belønnet med den prestisjetunge Man Booker-prisen for utgivelsen.
Nå er hun i Norge for å lansere boka «Levende og døde». Den tar utgangspunkt i virkelige hendelser som fant sted i byen Gwangju i 1980. Et stort folkeopprør, rettet mot militærstyret til Chun Do-hwan, blir brutalt slått ned av hæren. Flere hundre sivile mistet livet.
Han Kang var bare ni år gammel da opprøret fant sted, og familien hennes flyttet fra Gwangju rett før urolighetene brøt ut. I romanen «Levende og døde» forsøker hun å vekke til live minnene fra 1980.
– Opprøret førte til at jeg ble sittende med mange vanskelige spørsmål som barn. Det var ingen som fortalte meg direkte hva som foregikk, og de voksne gikk bare rundt og hvisket seg imellom.
Menneskets to sider
Etter et par år fant Han Kang en dokumentarbok med bilder fra opprøret som foreldrene hennes hadde forsøkt å skjule i bokhylla. Slik fikk hun et usminket innblikk i det som hadde skjedd.
– Denne dokumentarboka var et bevis på menneskets to fundamentale forskjellige sider. Boka viste voldsomme grusomheter med døde og torturerte mennesker. Samtidig var det også bilder av mennesker som frivillig ga blod og delte ut mat til trengende, sier Kang.
– Det var både verdighet og grusomhet på én og samme tid.
Siden den gang har Han Kang gått rundt med flere spørsmål som hun har slitt med å finne svar på.
– Jeg har rett og slett ikke fått det ut av hodet hvordan enkelte mennesker i en gitt situasjon kan være så voldelige mot hverandre. Mens det finnes mennesker som i akkurat samme situasjon er villige til å ofre sitt eget liv for å hjelpe andre.
Hovedpersonen i «Levende og døde» er 14 år gamle Dong-ho. Han fungerer som et tidsvitne og kommer i nærkontakt med grusomhetene og menneskene som blir rammet av dem. Samtidig bringer han historien om opprøret videre til nye generasjoner.
– Finnes overalt
For Kang er det viktig å understreke at dette ikke er en historie som kan isoleres til en sørkoreansk by på 1980-tallet.
– Slike grusomheter finner man overalt i verden, og det later til å være noe universelt som har eksistert til alle tider, sier forfatteren.
Hun forteller at hun har lest mye om nazistenes overgrep mot jødene under andre verdenskrig og om krigsforbrytelsene i Bosnia på 1990-tallet. Det som skjedde i Gwangju i 1980 er altså verken unikt eller spesielt, ifølge forfatteren.
– Gwangju er et allment navn på hvordan menneskeheten på en og samme tid er i stand til å begå både grusomme og verdige handlinger, sier hun.
I fjor fikk Han Kang den prestisjetunge Man Booker-prisen for boka «Vegetarianeren» i konkurranse med sterke forfatternavn som Elena Ferrante og Orhan Pamuk. Også her står menneskets brutalitet i sentrum.
– Går det en linje i forfatterskapet ditt her?
– Det store spørsmålet i «Vegetarianeren» handler om hva det vil si å være menneskelig: Hovedpersonen ønsker å bli til en plante fordi det er en form for eksistens som er perfekt i sin uskyldighet. Det er en klar parallell til «Levende og døde», og de to bøkene utgjør på mange måter en enhet.
Kang forteller videre at det ikke er tilfeldig at hun nettopp valgte romanformen for å skildre det brutale opprøret som fant sted i 1980.
– Jeg ville angripe stoffet fra en ny vinkel. Det var for eksempel viktig for meg å ha en karakter som kunne komme fra fortida og snakke til leserne av i dag, sier hun.
Leserne opplever opprøret fra flere perspektiver gjennom de forskjellige litterære gestaltene som opptrer i boka.
– Dette er selvsagt bare noe man kan få til i en roman, sier hun.
Personlig og politisk
Flere steder i boka rydder fortelleren seg plass blant de litterære skikkelsene for å stille spørsmål. Blant annet diskuteres nasjonsbegrepet i forbindelse med en begravelsesseremoni: «Hvorfor synge nasjonalsangen for mennesker som var drept av hæren?» spør fortelleren, som like etterpå slår fast: «Som om det ikke var nasjonen som drepte dem.»
– Er du en politisk forfatter?
– Selv om jeg baserer meg på konkrete historiske begivenheter, har jeg et svært personlig forhold til stoffet. Jeg synes ofte det er vanskelig å skille mellom det personlige og det politiske, og for mange forfattere er nok dette noe som går hånd i hånd.
At det er en tydelig forfatterstemme som kommenterer det som skjer i boka, blir også tydelig andre steder i teksten. Ikke minst gjennom de mange eksistensielle spørsmålene som blir reist: «Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig?» og «Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har?».
Kang forteller at dette er et utslag av at hun selv er blitt rystet under arbeidet med boka.
– Jeg tenkte ofte på å gi opp mens jeg samlet inn materiale, for dette er et vanskelig stoff å gå inn i.
– Jeg følte at jeg ofte befant meg i en indre konflikt, og spørsmålene er noe jeg skriver inn i et forsøk på å være ærlig, sier Kang.
Verdige handlinger
Hun forteller at helt siden hun var barn, har hun hatt problemer med å forstå at også hun var en del av menneskeheten og hva som egentlig var meningen med hennes eksistens.
Men Han Kang er også opptatt av at boka ikke bare kretser rundt de menneskelige grusomhetene.
– Boka starter med brutalitetene, men hovedpersonen trekker oss videre til de mange historiene om verdighet. Den bevegelsen er viktig, og jeg følte selv at jeg var forandret som menneske etter at jeg hadde skrevet ferdig boka.
– Kan litteraturen på noen måte gjøre noen forskjell, for eksempel å forhindre at det skjer nye brutale overgrep av mennesker, på mennesker?
– Det er nok ikke så mye litteraturen kan gjøre, annet enn å invitere leserne til å se andres smerte. Jeg har hørt flere si at de føler en smerte når de leser boka, og ironisk nok ligger det kanskje i et håp i akkurat det.