EssayIntervju

Musikken hun digger

Organisk og ambisiøst: Claudia Scott og bandet hennes viser hvor høyt nivået på norsk plateproduksjon har blitt.

Tom Skjeklesæther (tekst) og Tom Henning Bratlie (foto)
Et veloljet band: «Jeg er en riff-gitarist, jeg legger ikke skjul på hvem som er min gitarhelt, Keef!», sier Claudia Scott – her på Herr Nilsen i Oslo, sammen med Olav Torgeir Kopsland, Olaf Olsen og Jørun Bøgeberg. Et veloljet band: «Jeg er en riff-gitarist, jeg legger ikke skjul på hvem som er min gitarhelt, Keef!», sier Claudia Scott – her på Herr Nilsen i Oslo, sammen med Olav Torgeir Kopsland, Olaf Olsen og Jørun Bøgeberg.

Platedebut som 13-åring (i duett med faren Clive Scott, låten var «Jackson»), ut til massene på 1980-tallet i trio med Casino Steel og Ottar «Big Hand» Johansen og fra 90-tallet av en ny karrierekurs som soloartist og musiker. Men selv om det er litt av et artistliv Claudia Scott kan se tilbake på, er det ting som tyder på at både hun og vi har mye godt i vente.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.