Now I’m sittin’ down chilling on some gun powder

Strike/match/light/fire

Who’s that girl called Maya?

• «Bamboo Banga», M.I.A.

I oppveksten trodde jeg diaspora var et tamilsk uttrykk. Jeg visste ingenting om at det opprinnelig hadde noe med jødene å gjøre, bare at faren min snakket om «tamilene i diasporaen» og at vi var en del av den, sammen med onklene mine i Storbritannia og Tyskland, tremenningene mine i Australia, og tanta mi i New York. Hun er strengt tatt ikke tanta mi, siden hun er pappas kusine, men sånt er detaljer der vi kommer fra.

I fotoalbumene våre er det bilder fra tida før borgerkrigen på Sri Lanka, før familie og venner ble spredd for alle vinder. Pappa i trang, hvit bukse og turkis høyhalset genser. Mamma poserende med solbriller og kort kjole på en strand, med en palmeøy i bakgrunnen. På et bilde sitter jeg og broren min og leker på gresset mens en elefantunge står rett bak oss med et fåret smil, som om vi var statister i en Jehovas vitner-utopi. Men der er også bilder av folk som aldri dro, som ble igjen og som døde i krigen.

På en side som jeg har pleid å bla forbi (fordi det ikke er noen bilder av meg der), er pappa avbildet med en gjeng andre tamilske menn. Bildet ble tatt da han besøkte en flyktningleir i jungelen utenfor Madras, dagens Chennai, sør i India i 1985, mens krigen raste for fullt på Sri Lanka.

Faren min sitter på huk. Noen av de andre står med armene i kors i bar overkropp og saronger nedentil.

– Han der, sier pappa en dag, mens han peker på en som står bak ham på bildet.

– Det er Arular, pappaen til Maya. Du vet, M.I.A., eller hva hun kaller seg.

Det sier en del om M.I.A. at til og med faren min vet hvem hun er. Det er ikke lenge siden jeg skjønte at han ikke hadde hørt om Bruce Springsteen (Bruce Lee, derimot), og hadde noen spurt ham, ville fatter’n trolig tippet at Ziggy Stardust var et rengjøringsmiddel.

Jeg ser nøyere på bildet. M.I.A.s pappa har skjegg og briller, er kledd i hvit skjorte og smiler bredt. Arul Pragasam, med krigernavnet Arular, var med på å stifte den tamilske opprørsgruppen Eelam Revolutionary Organisation of Students på 1970-tallet, og er en aktivistveteran i tamilske kretser.

Snakk om mangoen og stammen. Jeg prøver å se for meg avstanden mellom den bebrillede idealisten i jungelen og hans datter, som når hun i 2012 opptrer med Madonna og Nicki Minaj under Super Bowl, eller når hun står på scenen med Jay-Z og Kanye West under Grammy-prisutdelingen i 2009 – mens hun, høygravid og i en delvis gjennomsiktig kjole, synger no one on the corner has swagger like us, swagger like us ...

Men det går et kruttspor fra Sri Lankas krigsruiner, gjennom M.I.A.s turbulente karriere, og helt fram til singelen «Borders» som detonerte midt i fjorårets flyktningdebatt og som åpner «AIM» – hennes femte, og angivelig siste album.

Mathangi Arulpragasam, med kallenavnet Maya, ble født i Hounslow vest i London i juli 1975. Men familien flyttet raskt til Jaffna, min fødeby og tamilenes kulturelle hovedstad nord på Sri Lanka. Moren Kala arbeidet som syerske og tok ansvaret for Maya og søsknene, mens faren var stadig på reise, blant annet på treningsleir hos PLOs folk i Libanon. Da spenningene mellom Sri Lankas etniske majoritet, singaleserne, og den tamilske minoriteten drastisk forverret seg på 1980-tallet, flyttet familien midlertidig til Madras der faren i skjul prøvde å bygge sin bevegelse.

«Faren min har vært en myte i livet mitt», sa M.I.A. til The Guardian i 2005. Han besøkte familien sporadisk og kunne dukke opp midt på natta, men holdt lav profil og ble presentert for barna som en onkel.

Kala og barna flyttet tilbake til Jaffna, men ble innhentet av krigen da skolen til Maya ble bombet av regjeringsstyrkene. I 1986, like før Maya fylte elleve, flyttet familien igjen, denne gangen til London. Arular ble igjen på Sri Lanka der han fortsatte sin politiske virksomhet, etter hvert som fredsmekler.

Maya, søsknene og moren fikk flyktningstatus og ble plassert på Phipps Bridge Estate i Mitcham sørvest i London. Maya kunne noen få engelske ord, som «apple», «mango» og «Michael Jackson».

Hun hang med bengalske gjenger, hørte på jamaikansk musikk og ble spyttet etter av rasister. Ifølge musikkmagasinet Arthur pleide Maya å høre på radioen når hun skulle sove, mens hun drømte om Paula Abdul og Whitney Houston. Da noen stjal radioen, begynte hun å høre på hiphop, fordi «Public Enemy hadde mye bedre rytme enn Paula Abdul».

Det var venninnen Justine Frischmann, frontfigur i britpopbandet Elastica, og artisten Peaches som oppmuntret Maya til å lage musikk. Maya var mest opptatt av design og film, og i 2000 designet hun omslaget på Elasticas album «The Menace» og dokumenterte turneen deres.

Hun brukte Frischmanns Roland MC-505 for å eksperimentere seg fram til en merkelig masala av hiphop, dancehall og electroclash. Maya valgte artistnavnet M.I.A. – Missing In Action – fordi fetteren hennes på det tidspunktet var savnet i krigen i hjemlandet.

Helt fra debutalbumet i 2005 er det tydelig at hun vil mer enn å underholde. Første spor, «Banana Skit», starter med et språkkurs for flyktninger (ba-na-na). Med Irak-krigen og terrorfrykt som bakteppe, er videoen til «Galang» full av animerte stridsvogner, jagerfly, bomber, knyttnever og politibiler, med M.I.A. som danser nonsjalant i front. Iblant bruker hun også egne krigserfaringer, som i «Bingo»:

I done been blitzed and bombed

That’s why I don’t run

For the sake of havin’ fun

Kontroversene starter tidlig. I videoen til «Sunshowers», også fra debutalbumet, er hun i en leir i jungelen med andre kvinner, åpenbart og skamløst uniformert som Tamiltigrenes kvinnelige kadre (rutete skjorte, belte utenpå, piratbukse og fletter). MTV nektet å vise videoen, fordi M.I.A. ikke ville fjerne følgende strofe fra sangen: You wanna go? / You wanna win a war? / Like PLO, I don’t surrendo.

M.I.A. har sagt at faren har hatt liten påvirkning på henne. Det var moren som oppdro henne alene, som lot henne dyrke kreativiteten og lærte henne å være selvstendig. Likevel valgte hun å kalle debutalbumet «Arular» etter faren. Angivelig var det for å påkalle hans oppmerksomhet. Og en dag fikk M.I.A. en e-post av faren der det sto at han var stolt av henne, men at hun måtte skifte navn på albumet. Hun nektet.

I ettertid virker det nesten som hun hadde en større plan. Album nummer to, «Kala», er oppkalt etter moren. Tredje plate heter «Maya» etter henne selv. Det fjerde albumet ble «Matangi», etter hennes opprinnelige navn. Matangi er en hinduistisk gudinne, blant annet for musikk, og det var faren som ga henne navnet. Ifølge moren var det alt hun fikk av ham.

Når M.I.A. har omtalt Arular er farens politiske engasjement konsekvent forsvart, men hun har samtidig konstatert at han skapte «en veldig dysfunksjonell moderne familie». På spørsmål fra The Guardian i 2013 om hun var sint på faren eller stolt av ham, svarte hun: «Ingen av delene. Bare nysgjerrig.» Hun har også sagt at rotløsheten tidlig i livet har preget musikken og karrieren. Begynner man å lete i sangene, ser man sporene etter en som lettbeint hopper paradis gjennom den globale ghettoen.

Enten det er i «Sunshowers», der hun beveger seg fra politivold til sweatshops ...

He had colgate on his teeth

And Reebok Classic on his feet

At a factory he does Nike

And then helps the family

... eller i låta «Hussel», fra andrealbumet «Kala», som gir en gløtt inn i migrantøkonomien:

We do it cheap, hide our money in a heap

Send it home and make ‘em study

fixing teeth

I got a family, a friend in need

«Bamboo Banga», som åpner «Kala» (2007), begynner med en oppramsing av land i Afrika og Asia, og beskriver hyeneaktige flokker av mennesker som banker på dyre bildører. Albumet skulle tas opp i USA, men siden M.I.A. var nektet visum ble sangene laget på reisefot i land som India, Jamaica, Australia, Liberia og Trinidad. Her er også superhiten «Paper Planes», den med lyden av skyting og et kassaapparat i refrenget, og der M.I.A. synger If you catch me at the border, I got visas in my name …

Men det var i 2009, med srilankiske myndigheters nådeløse sluttoffensiv mot Tamiltigrene, at agitatoren M.I.A. våknet for fullt. Mens tusener av sivile tamiler ble slaktet ned og 300.000 ble holdt i interneringsleirer, prøvde hun å få den som gadd til å bry seg: statsledere, Oprah Winfrey, hvem som helst. Det var stort sett forgjeves. Bitterheten ble kanalisert inn i videoen til «Born Free», som kom året etter, der uniformerte menn jakter og dreper alle rødhårede de finner. Coveret på singelen er mer direkte: Det viser et ekte stillbilde av en bakbundet, naken tamilsk fange som blir henrettet.

Derfor er «Borders» på mange måter kulmineringen av M.I.A.s på alle måter grenseløse liv og karriere. I videoen, som M.I.A. slapp i november og som hun har regissert selv, sitter hun i overfylte flyktningbåter og henger på piggtrådgjerder sammen med horder av mørkhudete menn. I en scene står hun på et skip som viser seg å være en formasjon bestående av slavelignende statister på en strand.

Vokalen er som vanlig uanstrengt, og teksten enkel:

Borders (What’s up with that?)

Politics (What’s up with that?)

Police shots (What’s up with that?)

Identities (What’s up with that?)

Your privilege (What’s up with that?)

Broke people (What’s up with that?)

Boat people (What’s up with that?)

Sluttscenen, der flyktningene vader ut i vannet etter at musikken er ferdig, vekker minner om bildene av tamiler som krysset laguner på flukt fra blodbadet våren 2009. M.I.A. dedikerte «Borders» til onkelen Bala, som i sin tid hjalp familien hennes ut av Sri Lanka og som døde få dager etter at sangen ble sluppet. Time mente videoen var en av fjorårets beste. The Atlantic kåret M.I.A. til «Flyktningenes rapper».

I visse kommentarfelt het det at hun var datter av en terrorist og fortjente å bli voldtatt av flyktningene. Mens fotballklubben Paris Saint-Germain (PSG) krevde at videoen skulle fjernes og truet henne med søksmål, fordi M.I.A. har på seg en PSG-trøye der reklamen «Fly Emirates» er byttet ut med «Fly Pirates». Dessuten ville ikke PSG assosieres med videoen.

I kjent stil la M.I.A. ut brevet fra PSG på Twitter, der hun lot sine over 660.000 følgere fråtse fritt, og byttet profilbildet sitt til et der hun har på seg «Fly Pirates»-trøya. «PSG bør trekke seg tilbake», skrev hun. Som hun synger i «Lovalot» fra 2010: I really love a lot / But I fight the ones that fight me.

Kritikerne mener hun i beste fall er politisk naiv, og i verste fall en kynisk posør og hykler som samarbeider med både Apple og Hennes&Mauritz. For fansen, enten de er i Mumbai, Monrovia eller Manchester, er hun fortsatt en av dem – og fortsatt ekte. De hører teksten i «Borders», og vet at hun ikke er noen statsviter, men en street-viter. Og i motsetning til visse artister (ok: Bono), så prøver hun ikke å være noe mer.

Vi som tilhører denne utvidede, forvirrede diasporaen følger henne fra avstand som en fjern slektning som har fått det til. For oss er M.I.A. lyden av skurrete, trå telefonsamtaler med slektninger man ikke husker, søtsaker som drypper av olje og en stue som alltid var utstyrt med brukte møbler som aldri var vintage. Hun er lyden av vi som kanskje skammet oss over gebrokne foreldre, til vi en dag bestemte oss for å slutte med det. M.I.A. er lyden av meg som tiåring som blir tatt til side i sikkerhetskontrollen, og som kan få fødestedet strøket fra passet på grunn av en gedigen, institusjonalisert freudiansk glipp.

En dag i februar i år tikker det inn en WhatsApp-melding fra foreldrene mine, som da var på reise i Jaffna. Det er et bilde av pappa og en eldre, hvithåret mann i sarong. «Pappa møtte M.I.A.s far Arular i Jaffna i dag», skriver moren min, over 30 år etter at bildet i jungelleiren ble tatt. Jeg spør opprømt om de hadde snakket noe om datteren hans, om han var stolt av henne. Ifølge faren min snakket Arular mest om et nytt parti han ville stifte.

Men verken far eller datter unnslipper de lange linjene. I 1980 ga Arular ut romanen «Lanka Rani», som handlet om tamiler som flyktet fra forfølgelsene i 1977. Boka var oppkalt etter skipet «Lanka Rani», som fraktet flyktningene. Faren min fortalte meg om boka, og jeg aner ikke om M.I.A. kjenner til den. Men når jeg ser scenen i «Borders», der hun står på det store menneskeskipet, er det som en rekonstruksjon av «Lanka Rani» i kjøtt og blod. Og når M.I.A. gjentar morens utsagn om at alt hun fikk fra faren var et navn, tenker jeg på sønnen til M.I.A.

Han heter Ikhyd. Det ene mellomnavnet hans er Edgar, etter farfaren.Det andre mellomnavnet er Arular.

Av Yohan Shanmugaratnam