Et kjærestepar lager mørk og merkelig musikk i natten. Det er Kjetil Nernes og Karin Park på scenen på MIR, en søndagskveld i Oslo. Lyden rundt dem svulmer sakte, som en enorm larve som velter seg rundt i langsom kino. Det er pulserende urtidsmusikk, med en sakral, nesten hypnotisk undertone. Det er seigt flytende dryppgrotte-toner som oppstår i øyeblikket, en drømmeaktig tåkelur som unnfanges, fødes og dør hen der og da. Det ligner mer på en seremoni enn en konsert.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
