Det er spesielle og krevende tider. Krig herjer i Midtøsten, den norske oljeøkonomien harker, og arbeidsledighetstallene vokser. I hele Vesten øker klasseforskjellene. EU-systemet er i krise, spenningen vokser mellom Nato og Russland, og klimakrise og flyktningkrise preger alle overskrifter. Mye er i endring, uten at noen helt vet hva morgendagen vil bringe. Den relativt stabile vekstperioden som preget etterkrigstida er definitivt over. Vi kan gå mot mer urolige og usikre tider inn i et nytt og ukjent terreng. Om framtida vet vi ingenting, men det er ingen dårlig gjetning at en del av dagens negative utviklingstrekk vil kunne forsterkes. Samtidig er statenes myndighetsrom mindre enn før, og stabiliserende krefter, som arbeiderbevegelsen, som i forrige århundre bidro til å sivilisere og reformere kapitalismen, er svekket. I en slik tid stilles det økende krav til oss alle, men ikke minst til politiske ledere. Ansvaret de bærer på sine skuldre blir betydelige større i skjebnestunder for landet enn i glade og ubekymrede dager.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
