Etter at jeg har gått ut av teatersalen, til den sure, vanlige oktoberfredagen, hustrig i en fuktig jakke fordi en publikummer veltet matinéølen sin over stolsetet – i, får vi anta, pur begeistring – slår det meg: Kjernen i teaterversjonen av «Solaris korrigert» på Det Norske Teatret foregår egentlig før sceneteppet går opp. Da sitter publikum og ser på drømske filmsekvenser, projisert på hard bølgeblikk: hester som løper i slow motion, dvelende bilder fra livet under havet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
