Musikk 23. jan.
Gammal Dylan Takk til Audun Molde for et vakkert portrett av oldingen Paul McCartney (82) i Musikkmagasinet (Klassekampen, 10. januar). Molde siterer en publikummer som så en av konsertene på den pågående turneen: «The voice is gone, but the show is fantastic.» At stemmen er borte, gir Molde det gode poenget at «Paul har satt seg selv i den vanskelige situasjonen at han må synge». «Mick Jagger (81) må kunne løpe på scenen», skriver han til leserens jubel, «men han er jo sønn av en gymlærer.» Så fortsetter han: «Bob Dylan (83) trenger bare å grynte.»
At Paul McCartney har satt seg selv i den vanskelige situasjonen at han må synge, er sant. Men det er fordi en Paul McCartney-konsert er et Paul McCartney-show, der Paul McCartney skal spille seg selv i rollen som Paul McCartney. En Stones-konsert er et Stones-show, der Jagger og bandet hans skal bevise at de fortsatt er Stones, og får publikum til å slippe en ballong når bandet for n’te gang lirer av seg «Honky Tonk Women» som om intet har skjedd det siste halve århundret, og det har det da heller ikke.
Bob Dylan er en rak motsetning.
Amund Børdahl