Tapte idealer

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvor fast er båndet mellom forfattere og deres tekster? Hva er forfatternes moralske og politiske ansvar? Hva er litteraturens politiske betydning? Disse spørsmålene var kjerner i en av de siste årenes mest uforsonlige norske kulturdebatter. Den ble utløst den 20. mars 2014, da juryen kunngjorde at Den internasjonale Ibsenprisen gikk til den østerrikske forfatteren Peter Handke. I begrunnelsen sammenliknet den, slik tildelingen foreskrev, Handke med Ibsen. Til tross for mange forskjeller, til tross for at de to på mange måter kunne sees som rene motsetninger, fremhevet juryen en rekke fellestrekk. Nå når vi vet hvor mye rabalder denne tildelingen og begrunnelsen førte til, er det nesten vondt å se noen av formuleringene. Det Ibsen og Handke ble tilskrevet av fellesskap, var blant annet «oppdagelsesevnen. Evnen til å avlytte samfunnet … Musikk er for dem et livselement og et middel til erkjennelse på samme tid.» Og så: «Når Ibsen Awards 2014 går til Peter Handke, hedres han for denne poetiske undringen.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Kommentar

Bli med på defilering over Sehesteds plass.

Nordisk råd

Med stort utbytte graver flere svenske forfattere nå etter poetisk gull i doku­men­tarisk hverdags­prosa.

Essay

Enten et dikt er bundet eller fritt eller en blanding, er det viktigste at det er eksis­ten­sielt sant.