«En sann fotograf er et tidsvitne», skrev fotografen Germaine Krull (1897–1985) i 1930. Selvportrettet fra 1925 viser henne som nettopp det: en kvinne som skjuler sitt ansikt bak fotografiapparatet. Objektivet står som en forlengelse av hennes blikk, og hennes kropp er forankret i en verden av lys og skygge. Men portrettet vitner også om at Krulls vitneposisjon var langt fra passiv. Hendene er talende. Hun har et sikkert grep om kamera. Med en tent sigarett i hånden (den gang et velkjent symbol for en ny, friere kvinnerolle) kontrollerer hun utløseren.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
