DebattValgfrihet

Om frihet til å velge

Benedikte Ericson

Vi har en regjering som setter friheten til å velge i høysetet. Med rette. For ved dette tar den på alvor noe vesentlig ved det å være menneske. Selv mener jeg det er en kongstanke fra skaperverkets side, at vi er gitt denne friheten. Og trangen til å velge er sterk: Vi diskuterer så fillene fyker, alt fra om vi skal kunne handle alt vi trenger også på søndager, til hvor mange flyktninger vi skal ta imot. Dette er viktige valg.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Handel

Nei til biltoll?

Bjørgulv Braanen skriver i sin leder i Klassekampen 21. oktober: «Å innføre EUs tollregime på kinesiske elbiler er ikke i Norges interesse. Vi har ingen bilproduksjon og industri å beskytte». Jeg skal ikke mene så mye om bruk av toll som virkemiddel, men Braanen tar feil når han påstår at vi ikke har industri å beskytte. Viktige norske industribedrifter i Årdal, Kongsberg og Raufoss har over lang tid utgjort en viktig del av verdikjeden for europeiske bilprodusenter. De er alle høyteknologiske og innovative med unik kompetanse. Direkte og indirekte skaper disse virksomheten mer enn tusen arbeidsplasser i Norge.

Rolf E. Akselsen
Bistand

Ikke alt som teller, kan telles

Ikke alt som kan telles, teller, og ikke alt som teller, kan telles», slo sosiologen William Bruce Cameron fast på 1960-tallet. Denne erkjennelsen gjør vi lurt i å ha i mente i tider hvor det skrives spaltemeter etter spaltemeter om hva som skal skrelles vekk fra bistandsbudsjettet. Norads eget fagpressemedium, Panorama Nyheter, har hatt en egen Vendepunkt-føljetong med den talende tittelen: «Hva skal bort?» Signalene fra regjeringen er relativt tydelige. Pengene skal i større grad konsentreres om færre prosjekter, i færre land og gjennom færre, men større, organisasjoner. Dette ser man tegn til alt i statsbudsjettet for 2027, selv om de virkelig store endringene først forventes å komme i neste års budsjettforslag for 2028. Når harde prioriteringer skal gjøres er det forståelig at man velger de prosjekter som tydeligst kan dokumentere måloppnåelse og effekt. Vaksineprogrammer er kanskje det beste eksempelet. Det er enkelt å kvantifisere tiltakene, antall vaksiner satt, og effekten, færre mennesker smittet. I motsatt ende finner man prosjekter som tar sikte på å løse konflikter, eller endre holdninger. Arbeid for fred, likestilling og menneskerettigheter, institusjonsbygging, styrking av sivilsamfunn, og demokrati kan også telles, men antall mennesker nådd er sjelden like imponerende som eksempelvis vaksinering, utdeling av kontanter eller skoleplasser. Og effekten er adskillig vanskeligere å måle.

Ingrid Rosendorf Joys
Vest-sahara

Folke­ret­ten er borte i foreslått FN-resolusjon

Vest-Sahara er verdens største såkalte «ikke-selvstyrte territorium». Slike er regulert i kapittel XI i FN-pakten, og senere konkretisert: Uavhengighet – eventuelt andre løsninger – skal skje etter en folkeavstemning. FN-pakten slår også fast i artikkel 1.2 at folks rett til bestemmelse er del av FNs formål. Nå er makten i ferd med å vinne over retten i Vest-Sahara. FNs Sikkerhetsråds årlige resolusjon omtaler i førsteutkastet Marokkos autonomiplan fra 2007 som «det eneste grunnlaget»; og omtaler «individuelle … løsninger». 2007-planen kom som et svar på at Sikkerhetsrådet enstemmig i 2003 vedtok en fredsplan for selvbestemmelse i Vest-Sahara. En stat opponerte mot planen: Marokko. Undergravingen av selvbestemmelsesretten ble styrket av at Trump i sin første presidentperiode anerkjente Marokkos okkupasjon i bytte mot at Marokko normaliserte relasjonene til Israel.

Hans Morten Haugen