Nazistenes sønner og døtre lette sammen med resten av verden etter måter å unnslippe, bryte og gjøre opp med foreldregenerasjonen. For eksempel ga Rote Armee Fraktion og hippiebevegelsen ulike svar på andre verdenskrigs uhyrlige krigsforbrytelser. Wencke Mühleisen, kjønns- og medieforsker ved Universitetet i Stavanger, kommer så å si ridende rett ut av dette kaoset. Ungdommen hennes er preget av kamp mot autoritære løsninger, rabiate fluktforsøk fra alle slags fortellinger som et kjernefamiliesamfunn med lik gjemt under gulvteppet kunne by på. Etter krigen var alt forurenset av en morderisk logikk som noen mente at man kunne drømme, skrike og agere seg fri fra, i en bevegelse mot jegets tabula rasa, et nullpunkt nye fellesskap kunne oppstå fra.
Å drepe eller drømme seg fri
