Hva skjer om man faktisk begynner å lese forfatteren Karl Ove Knausgård igjen? Jeg tenker på den diktende instansen som ble gravlagt 17. november 2011, da bind seks av «Min kamp» kom på gata med sluttsetningen «… og hele veien hjem skal jeg nyte, virkelig nyte tanken på at jeg ikke lenger er forfatter». Ifølge den offisielle historien gjenoppsto forfatteren et halvt år senere som essayist, med tekster som to år etter «Min kamp»-serien ble samlet i boka «Sjelens Amerika» (2013). Til tross for stor oppmerksomhet og en del gode omtaler, er det antakelig bare den harde kjernen som har fulgt ham inn i det essayistiske rommet. Disse leserne vet at hos Knausgård er forskjellen på essay og roman ikke all verden.
Min kamp 7
