Intervju

Lavmælt storslagenhet

Matthew E. White: Intrikat arrangert soulmusikk som hvisker deg i øret.

Som John og Sean Lennon rolled-into-one, der har du Matthew E. White: En høy og kraftig fyr med langt hår, stort skjegg og runde briller, alltid iført three-piece hvit dress. En musiker som har rukket å passere tretti (32) før folk spisser ører, og det med en høyst egenartet lavmælt storslagenhet. Det siste kan høres ut som et musikalsk oksymoron, men lytter du til musikken som er å høre på albumene «Big Inner» (2012) og helt nye «Fresh Blood», vil du forstå.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.