Jeg sto og hang ved Nesoddbåtkaien og skulte tafatt utover Oslofjorden midt i snøføyken og prøvde å føre en indre monolog om hvilke ting i utsikten som var ekte, hvilke som var mine helt egne hallusinasjoner, og hvilke som var hallusinasjoner men synlige for alle mennesker. Det var et år mellom 2003 og 2007 såvidt jeg kan huske, men denne følelsen var tidløs, og består i dag, og for alt jeg vet står jeg fortsatt på kaien og ønsker meg en konkret liste over bekreftet ekte ting så jeg kan ta i bruk eliminasjonsmetoden i møte med fjorden, i et forsøk på å forstå meg på noe som helst.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
