Gryr i norden

Fra tilskuere til deltakere

Arbeiderbevegelsen må ta lærdom av pionertidas harde satsing på organisering og skolering.

Fagbevegelsen bygger på en nokså elementær innsikt om at vi er sterkere sammen enn hver for oss. Det begynte med arbeidet for å kunne opptre samlet overfor bedriftseieren, og utviklet seg gradvis til å være en landsomfattende – og internasjonal – bevegelse. Man utviklet et formidabelt organisasjonsapparat, som etter lange og harde kamper også ble anerkjent som en motpart av arbeidsgiverne.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Gryr i norden

Rekordhøy arbeids­le­dighet

Etter tre år begynner Sveriges nye arbeidsmarkedspolitikk å gi resultater. Det var politikken som skulle styre svenskene fra «bidragslinjen» til «arbeidslinjen» og dermed redusere arbeidsledigheten. Men resultatet er dessverre elendig. I januar i år var arbeidsledigheten oppe og luktet på de høyeste arbeidsledighetstallene for en enkelt måned på 20 år. Nå ligger den stabilt på det høyeste nivået på ti år. Og på kort tid har det nå kommet to forskningsstudier som kan forklare hvorfor. Den ene studien er utført av evalueringsmyndigheten IFAU. Den viser at matchingen mellom jobber og arbeidsledige i Sverige har utviklet seg dårligst i hele Norden siden pandemien.

Absurde forhold

Den 3. mars ble et viktig dokument overlevert til den svenske regjeringen. En ekspertgruppe foreslo lovendringer for å motvirke undertrykkelse av arbeidsinnvandrere. Nå gjenstår det å se hva regjeringen vil bestemme seg for. Arbeidslivskriminalitet er et ord vi ofte har hørt i den politiske debatten i Sverige de siste årene. Kriminaliteten består nesten utelukkende i at bedrifter bryter ulike lover og regler i forbindelse med utbytting av arbeidsinnvandrere. Ordet er dermed en slags eufemisme for undertrykkelse av arbeidere. Omfanget av undertrykkelsen er så stort at myndighetene har sett seg nødt til å handle.

Å stå i stormen

Hun var i 20-årene, og var innlagt på sykehus fordi hun hadde skadet seg selv. Jeg var 32 og hadde ansvar for å observere henne noen timer på postoperativ avdeling etter operasjonen hun deretter måtte gjennom. Hun var urolig og hadde åpenbart vondt. Jeg hadde tid, så jeg satte meg på en stol ved siden av sengen hennes. Jeg sa at jeg så at hun hadde det ubehagelig. «Jeg kan hente smertestillende til deg», sa jeg. «Er det noe annet du trenger? Jeg kan sitte her en stund hvis du vil.» Før jeg rakk å reise meg for å hente medisiner reiste hun seg halvveis opp i senga og strakte armene mot meg.