Det ekle surrogatiet

Superduoen

Når jeg skriver dette, er Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg inne i sine siste forberedelser til møte med president Trump i Det ovale kontor. Jeg må si jeg krysser fingrene, både på deres og nasjonens vegne. Norsk politikk har gjennomgått en slags sjokkterapi etter at Senterpartiet forlot regjeringa. Fra å snuble nærmest dagstøtt har statsminister og partileder Jonas Gahr Støre tatt bemerkelsesverdig grep for trygg og stødig ledelse. Regjeringa han leder, sprudler, med frontfigurer som Kari Nessa Nordtun og Tonje Brenna, og flere faktisk – Andreas Bjelland Eriksen viser seg som et spesielt sterkt kort. Totalinntrykket er at vi ikke har hatt en sterkere ledelse av landet på veldig lang tid. Ut med Trygve Slagsvold Vedum og inn med Jens Stoltenberg kan vise seg å få langt større og mer varige konsekvenser enn bitte små endringer i finanspolitikken. Uansett innvendinger man måtte ha til Arbeiderpartiets utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det et ubestridelig faktum at landet nå «står støtt» – ikke minst fordi vi nå på sett og vis har et triumvirat som styrer utenrikspolitikken. En finansminister med ti års bakgrunn som generalsekretær i Nato, en statsminister som har hatt utenriks som hovedfelt i mesteparten av sin karriere og en utenriksminister Eide som er den beste utenrikssjefen landet har hatt siden nåværende regjeringssjef bekledde det embetet. Da Jens og Jonas trådte inn i Det ovale kontor i går ettermiddag, satt alle Europas regjeringssjefer som på nåler.