I det 00-tallet startet, begynte Josefine Lyche på Kunstakademiet i Oslo. Fire år etter dekket en uteksaminert Josefine Lyche en hel vegg med sparkel og akrylmaling på Stenersen-museet, og den avgangsutstillingen ble en døråpner rett inn til deltakelse på kunstscenen. Klassekampen møter Josefine Lyche på Galleri 0047, der hun er aktuell på utstillingen «Rykk tilbake til start!».
- Det er ganske spesielt å sette seg på kartet med avgangsarbeidet?
- Jo, men det som gjorde det for meg var at jeg ble nominert til Carnegie-prisen. Jeg fikk vist kunst i utlandet nesten hver måned, og det varte ett og et halvt år. Det var gull for meg, selv om jeg ikke vant. På hvert nytt visningssted hadde jeg en uke til å lage et verk rett på veggen, og det lærte meg mye om å jobbe under press, og å snakke med utenlandsk presse. I og med at det var et stort arbeid på en vegg, så genererte det også utsmykningsjobber, de trenger gjerne noen som de vet kan gjøre store arbeider.
Hjemme hos
I tillegg til offentlige oppdrag har Lyche utstyrt private hjem med sin kunst. Den tidligere sjefen for Carnegie er blant dem, det er også Ari Behn og Märtha Louise. Nylig spurte tidsskriftet Kunstjournalen B-Post ymse folk hva som definerer kunstscenen på 00-tallet. Mange trakk fram nettopp at de private samlerne blir flere og tydeligere.
- Hvem er samlerne, og hvordan får du kontakt med dem?
- Noen av dem ønsker jo å ha et verk over en hel vegg i stua - men da har de gjerne flere stuer. Det er noe helt annet enn offentlige oppdrag, jeg drar hjem til dem, tar bilder, ser hva jeg synes det er interessant å gjøre akkurat hjemme hos dem, og diskuterer det.
Nå går alle oppdragene gjennom Galleri MGM, som har plukket opp Lyche.
- Før det måtte jeg selv sette priser, og jeg har diskutert det mye med andre: Det er ikke smart å starte med for høye priser, det verste må jo være å starte for høyt, og så måtte kutte prisene. Jeg gjør også research på hva slags prisnivå andre har. Det jeg tjener på kunsten går tilbake til egen kunstproduksjon.
Færre skillelinjer
Lyche har tidligere delt atelier med fem kunstnere, og vært assistent for både Jan Christensen og Børre Sæthre, kjent for sine store installasjoner. Klassekampen intervjuet nylig Åse Løvren og Karolin Tampere i kunstnerduoen Rakett, som mener unge kunstnerne foretrekker samarbeid. Lyche er enig:
- Det er mye samarbeid, jeg tror man oppnår mer på den måten. Man står sterkere i argumentasjonen når man er flere, fordi man har ulikt syn på ting, og kjenner forskjellige folk.
- Blir det så mye samarbeid at miljøene blir lukket?
- Nei. Jeg tror heller at skillene mellom ulike miljøer er forsvunnet mer og mer, før var det for eksempel skarpe grenser mellom folk som var utdannet fra de ulike utdanningsinstitusjonene, nå samarbeider man like gjerne med dem.
90-tallet naturlig del
- Føler du deg som del av en generasjon?
- Aldersmessig er jeg ikke del av en annen generasjon enn kunstnerne som Matias Faldbakken, det er mer forskjeller på når kullene gikk ut av akademiet. Vi ble veldig inspirert av generasjonen med Gardar Eide Einarsson, Matias Faldbakken, Børre Sætre og Vibeke Tandberg. Foto og video dominerte mange utstillinger på 90-tallet, og kunstnerne jobbet gjerne med identitet og selviscenesettelse. Det har roet seg litt ned nå, og dominerer ikke så mye. De «nye» mediene har blitt en naturlig del av kunsten. Nå ser vi en ny bølge med gallerier som Galleri Rekord og tidligere Galleri Tafkag, de har fått mye oppmerksomhet og tar mange ting videre.
Oppmerksomhet er et nøkkelord, mener Lyche:
- Kunstkritikere har stor makt. Hvis ingen anmelder utstillingen din eksisterer den ikke så lenge. Men hvis en profilert kritiker i et tidsskrift som eksempelvis Flash Art og ArtForum løfter fram en utstilling av en ung kunstner, kan det bety mye for hvor langt man når.
Institusjonenes makt
Norske Office of Contemporary Art (OCA) er den norske institusjonen som skal sørge for å bringe norske kunstnere til utlandet:
- De er en viktig institusjon, og har makt til å introdusere kunstnere for utenlandske kuratorer og innvilge søknader om studiebesøk til utlandet.
- Det er klart man gjerne vil bli stor i New York, men det nytter ikke å bare dra dit, man må starte med en institusjon: Gardar Eide Einarsson fikk et kontaktnett da han tok utdannelse ved Whitney i New York, eller man kan søke om studieopphold.
Lyche sitter i styret til Unge Kunstneres Samfund (UKS) og har vært studentrepresentant i inntakskomiteen på Kunsthøyskolen i Oslo. Hun ser klart hvem de kommende kunstnerne inspireres av:
- Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson har vært utrolig inspirerende for mange, særlig for unge gutter.
På Strykejernet, forskolen til kunstakademiet, hadde Lyche to lærere som trakk i svært ulik retning:
- Det var både den ekspressive Vilde von Krogh og den mer tørre, konseptuelle Matias Faldbakken. Det var bra å ha dem begge to. Et slikt grunnlag gjør at jeg føler meg veldig fri, og har gjort mye forskjellig.
Lyches kunst for øvrig spenner fra installasjonen «Real People On Display», der unge gutter sto og drakk og ble betraktet, til fjorårets «Cosmic Dropout», en installasjon bestående av krystaller og spotlight, som var utstilt i galleriet vi sitter i nå.
Lyche er glad for den økonomiske friheten hun får av at avgangsverket hennes stadig plukkes opp av private samlere og offentlige utsmykningsfond:
- Jeg finansierer faktisk min egen kunstproduksjon på den måten. Alt jeg tjener går inn i egen kunstproduksjon. Men jeg bruker også utrolig mye tid på å skrive søknader om støtte. Det er jo en kunst det óg, sier Josefine Lyche.
Av Karin Haugen (tekst) og Linda Bournane Engelberth (foto)
