Bo Stråth mener (Klassekampen 26. juli) at noe han kaller «populisme» har ansvar for Weimar-republikkens fall. I Norsk statsvitenskapelig leksikon finnes ikke NSDAP i artikkelen om populisme. Han bør presisere hva han mener. At årsakene til republikkens fall er komplekse er helt sikkert, men konservative historikere i Tyskland og USA, (for eksempel Henry Ashby Turner) har hatt et ideologisk hegemoni på inkludering og ekskludering av årsakskjeder, og nedtoner ofte elitenes rolle. (Analogi: Skodvin-skolen her hjemme når det gjelder 9. april 1940). Eksempelvis har mange hevdet at NSDAP-medlemmene var sønner fra en middelklasse som gikk fallitt i inflasjonsperioden. Dette er rent hjernespinn fra Lionel Robbins (1935). Stråths favoritt, Winkler, viser for eksempel helt riktig til propagandaen for NSDAP, i Hugenbergs konservative presseimperium fra høsten 1929, som hovedårsaken til at Hitler ble inkludert i det gode selskap og begynte å vinne lokalvalg fra november 1929. Det er lett i dag å postulere at ulike grupper burde samarbeidet bedre for 75 år siden. Noen få knagger blant tusenvis av mulige å henge manglende samarbeidsevne på: Winkler sier noe annet om 30. januar 1933 enn det Stråth hevder (s. 594), «Zentrum var på den annen side interessert i en ekte koalisjon med NSDAP». Man mislykkedes altså i å få en koalisjon, ikke i å forhindre den, slik Stråth sier. Forøvrig nektet Hindenburg (æresmedlem i Stahlhelm) allerede fra 1930 å la SPD delta i regjeringar, hvordan skulle man da samarbeide om å hindre NSDAP å komme til makten?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
