– Da jeg var liten, trodde jeg nasjonalsangen handlet om «alt hva mennene har kjempet, mødrene har greidd,» sier Jon Hellesnes. Så var det altså bare dansk-norsken som spilte målmannen og filosofen et puss den gang da. Men, påpeker Hellesnes i sin forelesning under de pågående Melbu-dagene: I nasjonalsangen, som ellers, bruker nasjonalismens retorikk familiens kjønnsroller for å skape nasjonalfølelse i oss, og for at vi skal kunne gi uttrykk for nasjonalfølelse. Og her er det ikke snakk om tilfeldige kjønnsroller, men noen riktig patriarkalske termer, der morsmål og fedreland troner på toppen, sammen med nevnte kjempende menn og gråtende kvinner. Med denne retorikken ble nasjonalfølelsen meislet ut. Arrangementet Melbu-dagene spør hva vi kan lære av historien, og Hellesnes svarer at vi må være på vakt mot nasjonalismen, også den «godartede» eller statsborgerlige nasjonalismen, som er et politisk, ikke etnisk og følelsesmessig standpunkt.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
