Alt vi mistet, og vant

Brit Bildøen:«Alt som er»SamlagetRoman, 279 sRomanen «Alt som er» er svært vakkert skrudd sammen. Når man klapper igjen boka etter endt lesning, har man vært med på en ferd som både subber nedi melankoliens dyp og strekker seg mot lykken. Det er en roman hvor de fleste enten har noe å skjule eller lengter etter noe livet – erfaringer i fortiden – hindrer dem i å oppnå. «Alt som er» byr altså på en sterk historie og til dels store sprang i tid og sted, vekslinger mellom hvem det handler om. Det gjør at man kan forledes til å tro at romanen ikke har bestemt seg for hvor den vil. Så feil kan man ta. Utvilsomt har disse store sprangene å gjøre med romanens motto, som er hentet fra Marguerite Duras' «Det materielle liv», og som utgjør kjernen i Bildøens motivasjon for denne boka: «Å skrive er ikkje å fortelje historier. Det er det motsette av å fortelje historier. Det er å fortelje det heile på same tid». Å fortelle alt samtidig, snarere enn i tur og orden, høres ikke lett ut. Kunststykket i Bildøens roman består i at hun klarer å vise hvordan «alt som er» også rommer «det som var», som ikke lenger finnes; tapet. Hvordan fortiden er lagret og virker og skaper retninger i menneskers liv som de ikke er klar over. Det er noe hjemsøkt eller snarere spøkelsesaktig ved dette; selv huset som familien Storm-Eriksen bor i, har et rom hvor fortidens stemmer taler til den som kan lytte. Også de ufødte (spontanaborterte) har stemmer i denne romanen. Romanen tegner opp et skjebnedrama med mange involverte og umulige valgsituasjoner.