Tyskland hadde vært delt i fire okkupasjonssoner siden naziregimet ble knust i 1945. Gradvis hadde Sovjet i øst og USA, England og Frankrike i vest bygd opp hver sin stat. Det vestlige Tyskland, Forbundsrepublikken (BRD), fikk i 1949 en ny forfatning godkjent av okkupasjonsmaktene. Etter valget til Forbundsdagen samme år ble Konrad Adenauer forbundskansler. Han klarte å få betydelige lettelser i vilkårene for okkupasjonen. Alt året etter ble BDR gitt lov til å opprette egne militære styrker, dog nært kontrollert av vestmaktene. Da England og Frankrike sommeren 1951 erklærte krigstilstand mellom dem og Tyskland, lå veien åpen for at Forbundsrepublikken kunne meldes inn i Nato. Dette forslaget vakte sterk uro i både den tyske befolkninga og i mange av de statene som hadde fersk kjennskap med tyske militærstyrker. Tross den sterke motviljen dro Konrad Adenauer til Paris hvor han 23. oktober 1954 undertegnet avtalen som førte Tyskland inn i Nato fra mai 1955. Reaksjonene fra Sovjet, som hadde store militære styrker i Øst-Tyskland (DDR), var sterk. Deres svar var blant annet økt oppbygging av DDRs militærvesen og påfølgende medlemsskap i Warszawa-pakten som ble opprettet 14. mai 1955.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
