Ubrukelig i Norge?

Klassekampen har i den senere tid hatt flere artikler om såkalt offentlig privat samarbeid (OPS). Etter å ha jobbet med samarbeidsprosjekter mellom offentlig og privat sektor i 10?15 år, ønsker jeg å komme med kommentarer til en del av de momenter som er kommet frem. Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om planlegging og oppføring av bygg som leies ut til en offentlig bruker. Basis for OPS er at det på grunnlag av en utlyst konkurranse inngås en avtale mellom en offentlig og privat aktør med sikte på å planlegge, prosjektere, bygge, finansiere og leie og eventuelt drifte et nærmere definert prosjekt/objekt. I OPS overføres risiko fra det offentlige til det private på de områder som tjener det offentlige, og som det private har erfaring i å håndtere. Det at partene samarbeider tidlig i prosjektet gjør det mulig å påvirke resultatet i en økonomisk fordelaktig retning. OPS er i utgangspunktet en leiekontrakt der bygget normalt tilfaller bruker etter utløpet av leieperioden. I Norge er det i lang tid private som har bygget blant annet politihus, tinghus og lokaler for skatteetaten, uten at dette har hatt noen form for innvirkning på den tjenesteyting som har foregått i bygningene. Disse kontraktene er ikke privatisering, og følgelig er heller ikke OPS innen bygg og anlegg privatisering. Et forhold som nevnes i Klassekampen er transaksjonskostnadene som en har ved OPS-prosjekter i Storbritannia. Denne kritikken støtter jeg fullt ut. Mange rådgivere prøver å gjøre OPS mer komplisert enn det som er tilfelle. Her må vi få til forenklinger og standardiseringer som sikrer partenes plikter og rettigheter på en optimal måte. Storbritannia er ikke alltid et OPS-forbilde. Vi ønsker å utvikle OPS prosjekter tilpasset den nordiske modell. Storbritannia har et helt annet regelverk og en annen samarbeidsform innen arbeidslivet enn i Norge. OPS må ikke medføre noen form for vridninger i henhold til faglige rettigheter eller sosiale ordninger. I tillegg legger vi vekt på at partnere i OPS-prosjekter overholder reglene til helse, miljø og sikkerhet, og setter inn full innsats mot svart arbeid. Her kan offentlig oppdragsgiver stille krav til samarbeidspartnerne. Uansett hvordan det offentlige velger å organisere et byggeprosjekt vil vi som bransje få oppdragene. Hvorfor jobbe med OPS da? Som selskap mener vi at vi har noe positivt å tilføre offentlig sektor. Vi forventer selvsagt at vi skal tjene på det, men den viktigste grunnen til å engasjere oss er at vi tror at OPS kan være den økonomisk mest gunstige ordningen for samfunnet. Analyser har vist at OPS-prosjektene blir 10-20 prosent rimeligere enn tradisjonelle prosjekter. Flere av artiklene i Klassekampen gjør et nummer av at det er til dels store forskjeller i lånerenter mellom offentlig og privat virksomhet. Det er selvsagt korrekt at ingen kan låne rimeligere enn offentlig sektor, men en investor som har en langsiktig kontrakt med en offentlig leietaker kan få svært gunstige lån. Den endelige differansen i finansieringen blir dermed meget liten. Trekker en inn kostnadsreduksjonene i OPS-prosjektene, mener vi at det offentlig får en gevinst ved å bruke OPS. Det er også hele poenget; OPS skal kun brukes når det gir gevinst for det offentlige. Behandling av konkurstrussel er en viktig del av en OPS-avtale. Det viktigste er at offentlig sektor inngår avtaler med solide partnere. Skulle det mot formodning oppstå en konkurssituasjon er det viktig at dette er behandlet i avtalen. Det finnes flere måter å sikre den offentlige part på her.