Jeg synes Marie Silkeberg er en av Sveriges mest interessante poeter. Hun har gjendiktet Marguerite Duras, Pia Tafdrup og den amerikanske languagepoeten Susan Howe til svensk. Marie Silkeberg arbeider også med tekst i forhold til dans og dramatikk. Hun debuterte som lyriker i 1990, og har gitt ut fire diktsamlinger: «Akustisk Alhambra» (1994), «komma och gå» (1990), «Imorgon, och imorgon» (1997). I fjor kom hennes fjerde bok: «Sockenplan, säger hon» (2003). Og den boken vil jeg her gå nærmere inn i, for på den måten å presentere hennes univers. «Sockenplan, säger hon» dreier seg om å ringe inn et språk, streke opp kartet. Både språk- og minnekartet. Diktene inneholder en mengde sitater og brokker av hukommelse. Diktenes stemmer vokser ut av stedet. Diktene oppstår der de skrives. Korte, utmeislede dikt og lengre prosapassasjer ringer inn et område som setter spørsmålstegn ved: Hva kan dette språket ta inn, hva hører til her? På dette stedet, med disse figurene?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
