Noen snakker som rasister i mine ører, men kanskje er det mine ører det er noe galt med. Det kan være mine ører og mine øyne er skånet for opplevelser av den typen som min venn har vært igjennom. Venn og venn Fru Blom, vi har i alle fall med hverandre å gjøre her på jobben, og så har han så mange historier på lager at jeg velger å lytte som en venn, og ikke avvise – som jeg ville gjort med en eller annen dum rasist. «Jeg tåler ikke disse muschlimene.» Sånt skal man selvfølgelig være litt forsiktig med å si på en arbeidsplass der det står oppslag på inngangsdøra om at dette er rasismefri sone. Men hvis vi i en femminutter stiller oss utafor inngangsdøra, der både sensommersola og uteaskebegeret byr på muligheter, så må det vel gå an å snakke fritt?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
