Valgforsker Bernt Aardal frykter for valgdeltakelsen ved lokalvalget om knapt to uker. «Utsikten til at det blir den dårligste valgdeltagelsen noensinne blir bare større og større. Nå begynner det å haste», sier Bernt Aardal til Dagens Næringsliv. Mediene, spesielt TV 2 og NRK, forsøker å bøte på det de tror er liten politisk interesse i befolkningen ved «å sprite opp» valgsendingene. Bernt Aardal er svært kritisk til dette, ikke minst til tv-kanalenes økte behov for å «redigere» de politiske debattene. Han reagerer spesielt på at kanalene selv bestemmer hvilke politikere som skal delta i debattene, og den omseggripende bruken av «dueller» mellom to partier eller debatter der tre partier deltar. Aardal viser at dette har ført til at valgkampen har konsentrert seg rundt de fire største partiene, SV, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mens Kjell Magne Bondevik får være med fordi han er statsminister. Noen partier får ikke være med i det hele tatt. Aardal nevner Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet, og vi kunne føyd til Rød Valgallianse. Fjernsynskanalene begrunner sine journalistiske og underholdningspregede valgsendinger med at de ønsker å nå ut til flere enn de mest politisk interesserte. Bernt Aardal mener i stedet at mediene bidrar til den lave valgdeltakelsen. Hvis valgdeltakelsen blir rekordlav bør mediene gå i seg selv og tenke gjennom hvilken oppgave de bør ha i et moderne samfunn, hevder valgforskeren. Vi kunne ikke ha vært mer enig. I stedet for å klargjøre de politiske alternativene, bidrar mediene til forvirring. Å gjøre politiske valgdebatter til dårlig fjernsynsunderholdning er mer et uttrykk for journalistene og programskapernes egen labre interesse for politikk, enn det er en gradmåler på befolkningens politiske engasjement.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
IQ 69 (I)
Noen snakker som rasister i mine ører, men kanskje er det mine ører det er noe galt med. Det kan være mine ører og mine øyne er skånet for opplevelser av den typen som min venn har vært igjennom. Venn og venn Fru Blom, vi har i alle fall med hverandre å gjøre her på jobben, og så har han så mange historier på lager at jeg velger å lytte som en venn, og ikke avvise – som jeg ville gjort med en eller annen dum rasist. «Jeg tåler ikke disse muschlimene.» Sånt skal man selvfølgelig være litt forsiktig med å si på en arbeidsplass der det står oppslag på inngangsdøra om at dette er rasismefri sone. Men hvis vi i en femminutter stiller oss utafor inngangsdøra, der både sensommersola og uteaskebegeret byr på muligheter, så må det vel gå an å snakke fritt?