Resesjon

* Norge er i krise, eller resesjon som det heter noe mer forsiktig. Det betyr nedgang i brutto nasjonalprodukt i to påfølgende kvartaler. Den samlede virksomheten i Fastlands-Norge falt med 0,6 prosent i første kvartal år, det samme som siste kvartal i fjor. Det er en kraftig nedgang i investeringene i industrien – 22 prosent ned sammenlignet med forrige kvartal – som driver utviklingen. Det økonomiske tilbakeslaget har allerede ført til en markant økning i arbeidsløsheten. Ved utgangen av mai er 4,3 prosent av arbeidsstyrken – 102.336 nordmenn – uten ordinært arbeid. Det er en økning på 30 prosent i forhold til året før. Verst stilt, både når det gjelder sysselsetting og produksjon, er treforedling, kjemisk, metallindustri, grafisk og verftsindustrien. Økonomien stagnerer i flere land samtidig. Men i tillegg til de generelle konjunkturene, har Norge en sentralbanksjef som aktivt har bidratt til misèren. I fjor hevdet sentralbanken at det var fare for sterk prisvekst, altså overoppheting i økonomien – derfor var det behov for renteøkninger for å kjøle ned systemet. Akkurat det motsatte var tilfelle, økonomien var i stagnasjon, og rentenedgang og stimulanser hadde vært riktig medisin. Norges Bank har nå – endelig – forstått at det er behov for rentenedsettelser, og det ganske betydelige. Til sammenligning er den tyske styringsrenten nå nede i to prosent. Men det er også tid for andre politiske og finansielle grep. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at regjeringen kan bruke 30 milliarder mer uten at det betyr nevneverdig for prisstigningen. Derfor er tiden inne for å igangsette samfunnsnyttige prosjekter som lenge har stått i kø; for eksempel en storstilt utbygging av jernbanen. Venstrepartiene må sette dette øverst på den politiske dagsordenen fram mot neste statsbudsjett.